Fra 27 uker og 0 dager til 27 uker og 6 dager av svangerskapet.
Vekt: 1000 g
CRL: 23,5 cm
Full lengde: 32 cm
OM BARNET
Fosteret er i begynnelsen av denne uken 25 uker gammelt. Denne uken åpner gjerne fosteret øynene for første gang, men det ser ikke særlig godt. Nyfødte barns syn er heller ikke særlig godt utviklet, og de er nærsynte. Hørselen er mye bedre enn tidligere, så fortsett å prate og synge for fosteret! Lydene vrenges nok noe av fostervannet, og fosteret har gjerne vernix i ørene også.
Nå samles nytt fett under huden hele tiden, slik at huden blir mindre gjennomsiktig og rynkete. Hjertelyden kan høres i stetoskop, og enkelte vil kunne høre det lille hjertet slå ved å legge øret mot magen.
Du begynner kanskje å merke at fosteret har fått tydeligere søvnmønster, og vil kunne kjenne igjen aktive og rolige perioder på omtrent samme tidspunkt fra dag til dag.
TIL MOR
Rugetiden – sinn og kropp forberedes.
Kjenner du av og til at panikken tar deg, kan jeg trøste deg og si: "Dette er du ikke alene om. "Svært mange forteller om denne følelsen som kommer som lyn fra klar himmel. De vil ikke, de tør ikke. Fødselen føles plutselig ikke så langt unna. De forteller om en slags uro og følelse av "tidsnød".
Heldigvis er disse følelsene oftest kortvarige. Noen kvinner klarer også å skyve dem bort. Mitt beste råd er: "Snakk med noen om det". Her er det mye som skal på plass, mye som skal gjennomarbeides.
Mange kvinner er også engstelige for at det skal være noe i veien med barnet. Gråter du og føler deg mer sårbar, er dette en naturlig reaksjon på ditt følelsesmessige engasjement. Kan det være en trøst å vite at alle de sterke følelsene som du har nå, er med på å forberede deg på forandringene som vil komme i livet ditt?
Psykologen Lisbeth Brudal som har arbeidet med gravide par i en årrekke, sier at det er vanlig å føle angst og uro i svangerskapet. Dette kan også være tiden da du kommer på talefot med deg selv. Å følge forandringene gjør at du kan oppdage nye ting hos deg selv. Kanskje skjer det samme med partneren din?
TIL FAR: Navnet
Min eldste datter skulle egentlig hete noe annet enn det navnet hun fikk. Navnet var valgt måneder i forveien, men da hun endelig var født, syntes vi ikke at hun passet det navnet hun var tiltenkt. Jeg har egentlig ikke noen forklaring på hvorfor. Det bare var sånn.
Å velge navn er ikke enkelt. Noen ønsker at navn skal gå i arv i familien, og når man er to om det, kan det bli noen rare konstellasjoner. Svært mange av oss har egentlig ingen idé om hva vi skal kalle barna våre, og bedriver høytlesning for hverandre fra ”Hva skal barnet hete?” og nedlegger veto underveis.
Det finnes et hav av navn å velge mellom, så hvorfor er det så vanskelig for mange? Sannsynligvis fordi de fleste av oss assosierer navn med erfaringer og opplevelser gjennom mange år, og har derfor vanskelig for å tenke på navn til egne barn uten at disse assosiasjonene ligger i bakhodet. Samtidig vil noen navn i en periode fortone seg som gammeldagse, for så noen tiår senere å være moderne igjen.
Noen velger navn som klinger vakkert, men dette er uansett en subjektiv oppfatning. Andre velger urnorske navn, mens andre igjen vil at barnet skal hete noe som resten av verden kan forstå. Og enkelte vil ha sjeldne navn av frykt for at barnet skal havne i en klasse hvor fire av tolv jenter heter det samme.
Min nest yngste datter har et slikt sjeldent navn. Vi sjekket statistikken på nettet i forkant og fant ut at et sjeldnere navn knapt nok var mulig å oppdrive, spesielt med tanke på stavemåten. Halvannet år senere ble det født en prinsesse med samme navn og samme stavemåte. Trolig var ikke navnet så spesielt som vi først trodde.